kariuganda

I morgen vender vi nesen hjemover, og det blir godt. Har vært en fantastisk måned, men nå savner jeg Norge og dere der hjemme!

At Uganda ikke er som Norge har vi fått kjenne på kroppen flere ganger denne måneden. Vi har igjen fått oppleve dette på veldig nært hold, kanskje litt for nært. 

Den siste uken har vi sett hvordan sykehusene fungerer her i Uganda, både de offentlige og de private. Det er ett offentlig sykehus som dekker et område på 3 millioner mennesker, dette sykehuset ligger i Jinja. Det sier seg selv at det ikke gir gode forhold og at det skaper stor nød og mye sykdom særlig i landsbyene som ligger lengst unna Jinja. Det er kun de sykeste av de syke som blir innlagt. Vi besøkte et barnesykehus sammen med Nelson, for å be for barna. Det var veldig tøft. Selv om sykehuset egentlig var ganske stort og av god standard, var det så mange mennesker der at ingenting kunne sammenlignes med hvordan det er i Norge. Det var små senger tett i tett på rommene, hvor det som oftest var et barn og en forelder i hver seng. Sengene var på størrelse med en halv enkeltseng. På ett rom, som kanskje ville rommet seks pasienter i Norge, var det her ca 25 slike senger.

Luktene og lydene gjorde at en ikke bare kunne lukke øynene og ta seg sammen. Det var sår barnegråt overalt. En gutt hadde krupp og trengte hjelp til å puste, pusten og hosten han hørtes fryktelig vond ut. En jente hadde hjerteproblemer, en annen lungebetennelse. Det var en egen avdeling for barn med meslinger. Dette er sykdommer som stort sett ingen barn dør av i Norge, pga vaksiner og gode sykehus. Her ligger barn med store smerter og med foreldrene på kne fremfor sengen som ber om at de skal få leve.

En jente vi så var HIV -positiv. Jeg har aldri forestilt meg et så sykt barn. Hun var ett og et halvt år gammel, men bitteliten og var virkelig kun skinn og ben. Hun så ut som om hun var maks ett år, ikke det engang. Det gjorde vondt å se på henne. Og hun hylte, på hvert utpust hylte hun. En baby på syv måneder i sengen ved siden av henne, var også HIV positiv, hun klarte ikke holde på maten og var veldig syk. Moren hadde ikke penger til medisiner og barnet fikk derfor ikke den hjelpen det trengte. Å være på sykehus, men ikke få medisiner, er en situasjon som virker helt utenkelig. 

Ikke alle barna var, eller så ut til å være, like syke. Men i en så tung situasjon for både barn og foreldre må det være en ekstra stor påkjenning å ligge så tett med andre fremmede med syke barn.

Søndag så vi hvordan et privat sykehus var. Nelson hadde fått beskjed om at en jente STAO betaler skolegang for var veldig syk. Kristine og Wycleff hentet henne derfor på skolen og tok henne til sykehuset hvor de var en stund med henne. De ønsket at det var noen med henne hele tiden, så jeg tok nattskiftet delvis sammen med Kristine. Dette sykehuset var et privatsykehus, og det var mye bedre enn det offentlige vi har vært på, men langt i fra bra. Det var tre pasienter, pluss pårørende, på ett rom, så det gikk fint. Men det var åpen dør ut, noe som gav fritt rom for maur og andre innsekter. Når de på natten lukket døren, skjønte jeg etter kort tid hvorfor den hadde stått åpen. Det ble fryktelig tung luft og det luktet kloakk i rommet. Det gikk greit for meg, selv om det ikke akkurat var behagelig, men tenk å være syk i den luften. Sykehusene i Norge har sine problemer de også, men kan ikke sammenlignes med dette.  

Det ble en lang natt med barneskrik fra sengen ved siden av, dårlig seng og dårlig luft, men det var en erfaring jeg er glad for. Barnet som var sykt heter Rose og er 13 år. Tilstanden hennes bedret seg mye og hun ble utskrevet dagen etter.

Nelson fikk mandag telefon om at et av barna med HIV på sykehuset vi hadde besøkt, var død. Det var den syv måneder gamle babyen som ikke klarte å holde på maten, en jente som het Eseza. Moren var helt fortvilet og visste ikke hva hun skulle gjøre. Faren til barnet er død av HIV og etter at familien hennes fikk vite at hun hadde HIV har hun vært utstøtt fra dem. Nå ante hun ikke hvor hun kunne gå eller hvor hun skulle begrave barnet. Hun kunne ikke være på sykehuset mer, for så snart barnet døde fikk hun ikke være der mer. Ikke en gang for å vente på at vi kom tilbake til Jinja. Det vanlige ville være at hun reiste til landsbyen faren hennes kommer fra for å gravlegge barnet der, men siden familien ikke vil ha kontakt med henne var ikke det mulig.

Det skal ikke være sånn. En baby jeg så for noen dager siden er død. En baby vi gav medisin for tre dager siden er død. Babyer skal ikke være så syke at de dør på sykehus. Det skal ikke være sånn. Igjen har vi fått kjenne på kroppen hvor store forskjeller det er i verden. Her må moren i tillegg til å stå med sorgen over å miste barnet sitt alene, finne en plass å være med sitt døde barn og finne en plass å begrave barnet sitt. Det er en så fortvilet situasjon at det ikke er mulig å forstå.

Tirsdag hadde jeg nok en av de tyngste opplevelsene i mitt liv, vi reiste for å begrave barnet. Det er noe av det verste jeg har vært med på. Vi kjørte først for å hente moren til jenten og de hun hadde fått bo hos. Hun hadde bodd hos noen hun møtte på sykehuset, som hun egentlig ikke kjente, og hun de kunne hun får bo så lenge som nødvendig. De må være fantastiske mennesker.

Nelson hadde kjøpt kiste til barnet. Den var bitteliten, det gjorde vondt bare å se på den. Det var helt forferdelig. Vi kom til der moren og det døde barnet var. Moren er veldig syk av HIV og en vet ikke hvor mye lenger hun kommer til å leve. Når hun dør etterlater hun seg 5 barn. De bar så den lille kisten inn i huset og jeg kunne så vidt skimte at de la en bylt med tøy rundt ned i kisten. Så kjørte vi videre, mot landsbyen hun bodde i sammen med barna sine.

Så kom vi dit, hvor alle søsknene til den døde gutten og naboer var. Kisten ble båret inn i et lite hus hvor moren satt. Vi ble også sendt inn der. Så satt vi i en halvsirkel rundt moren og kisten. Samtidig gikk andre rundt i landsbyen for å fortelle nyheten om jenten som var død og be dem i begravelse. Tenk hvordan det er for søsknene å få beskjeden på denne måten. De visste fra før at lillesøsteren deres var syk, men når de så at det kom en matatu fullastet med folk kunne vel bare bety en ting. Etter hvert som folk rundt fikk vite det, hørte vi gråt. Søsteren til den døde jenten, som var voksen og hadde et lite barn på ryggen selv, hylte i det hun kom inn i huset og så kisten. Etter hvert kom det flere gråtende mennesker inn.

Lokket på kisten ble så tatt av og Eseza ble tatt ut. Tøyet rundt henne ble tatt av. Og der satt vi plutselig og så på et dødt barn og var vitne til en mors sorg i det hun fikk se på henne igjen. Det var grusomt for oss, og umulig å forstå hvor fælt hun hadde det. Å se et dødt barn og se moren sørge ved dets side, er noe jeg håper jeg aldri ser igjen. Aldri. Det er det verste jeg har vært med på. Først klarte jeg ikke forstå at barnet var dødt. Det kunne bare sove. Men så rørte en av damene ved hodet til barnet og flyttet på det, og da så jeg det. Det var ikke liv, ingen bevegelse. Ingenting. Det var dødt.

Når mennene var ferdig med å grave graven og barnet var lagt i kisten sin igjen, var det klart for begravelse. Bare noen få timer etter at familien fikk vite om dødsfallet, skulle jenten begraves. Det kom folk fra landsbyen som hadde holdt på med et arbeid, som hadde lagt fra seg arbeidet og gått av gårde for å delta i begravelse. Det er så annerledes her at jeg klarer ikke forstå hvordan det er mulig. Men det er det. Og dette er ikke mer eller mindre riktig enn slik vi gjør det. Det bare er sånn.

 Vi gikk rolig bort, samlet. Det var flere graver der, bak husene deres, svigerforeldrene hennes, mannen hennes og tre av barna hennes lå der. Det er ikke gravplasser, her begraves de i jorden til familien. Nelson snakket og det ble sunget. Så tok fem menn kisten og la den ned i graven. Alle vi som sto rundt tok en neve jord og kastet ned på kisten. En liten gutt sto fremfor meg. Han så veldig forvirret og utenfor ut så jeg åpnet hånden min for han, og han tok den. Etterpå sa Wycleff at dette var broren til den døde. Moren var ikke tilstede i begravelse. Kanskje hun var for syk, kanskje hun ikke orket.

Død her blir ikke taklet på samme måte som hjemme. Klart at det er sorg, dyp sorg. Ingen mister et barn uten å sørge. Men det var ingen som gråt i begravelsen, utenom oss. Kanskje de hadde sørget ferdig, fordi de visste at barnet kom til å dø før det kom tilbake. Og begravelsen var veldig kort. Den var fin og sterk, men kort. Folk kom i arbeidstøy og gikk nok tilbake til arbeidet etterpå. Jeg har tenkt på hvorfor det er sånn. Kanskje er folk er mer vant med døden, eller har lært seg hvordan de skal takle det på en annen måte enn oss. Gjennomsnittlig levealder her er litt over 40 år, ikke fordi folk ikke blir gamle, men fordi mange barn dør. Døden er her en del av livets gang på en helt annen måte enn i Norge. Det er noe de har lært seg å leve med på et vis. Man kan se det bare ved å kjøre en strekning, da vil man se mange steder hvor en kan kjøpe kister på veien, store og små. I Norge, og Vesten, er vi på en måte blitt udødelige. At en baby dør er noe som ikke skal skje i Norge, men her skjer det ofte. Jo, det dør barn i Norge også, men omstendighetene der er noe helt annet. Det er like grusomt å miste et barn uansett, men i Norge har man alltid noen som kan hjelpe. Om ikke private, så det offentlige. Ingen står i fare for å stå alene i det eller ikke ha nok penger til å reise tilbake til familien sin. Alle får en begravelse uansett hvor fattig man er, alle får hjelp til dette. 

Dette ble et veldig langt og tungt innlegg, men det var noe jeg ville dele. HIV dreper mange barn og mange foreldre, det vet alle. Men å se det og kjenne det, det gjør det hele veldig ekte. Å vite at det vi opplevde her ikke er noe spesielt, men vanlig, gjør det hele mye, mye verre. Snart er fem barn foreldreløse og her er det ikke noe barnevern som kan hjelpe. Her er de avhengig av at naboer og familie har mulighet og plass til å ta vare på dem.

Nå sitter jeg her på barnehjemmet og ser på at noen av de eldre guttene spiller fotball, mens noen av de mindre barna kaster ball med Thomas. Så tenkte jeg at jeg ville fortelle litt om hvordan forholdene egentlig er her på barnehjemmet, for det har jeg ikke sagt så mye om tidligere i bloggen. Og nå, når vi har vært her i flere uker, og skal reise om under en uke, er det på tide jeg beskriver hvordan barna jeg er blitt så glad i, egentlig lever og har det. 

Akkurat nå har de ferie og er ferdig med eksamenene sine. Men når de skal på skolen må de stå opp tidlig for å gjøre seg klar til å gå på skolen. De yngste går på skole her på barnehjemmet og de eldste går på skole i landsbyen. Frokosten, som består av en søt maisgrøt, spises klokken ti. Klokken ett har de en time fri fra skolen og da kommer alle tilbake til barnehjemmet for å få lunsj. Så er de på skolen til klokken er fem. De får middag klokken seks, det er bønner og posho. Posho er laget av maismel men er ikke søtt som grøten, det har veldig lite smak og har en veldig fast konsistens. Det ser egentlig mest ut som potetmos.

Det er flere hus på området til barnehjemmet. En stor, åpen bygning blir brukt som kirke, skole og oppholdssted. Så er det tre mindre sammenhengende hus, hvor to av dem er soverom for jentene og et er huset til Pastor Nelson og hans familie. Guttene sover i en annen bygning hvor det også er et kontor. I tillegg er det kjøkken og latriner. Bygningene er av ulik standard og alle, utenom kjøkkenet som er helt nytt, trenger å bli gjort noe med. Det er særlig viktig å gjøre noe med husene hvor barna sover og latrinene.

Denne uken har husene blitt vasket, og det trengtes for det var skittent, men hovedgrunnen til at vi gjorde det er at det lever innsekter i veggene som kommer frem om natten og biter barna så de ikke får sove. Og det var mange, mange av dem, pluss mange egg. Det var helt grusomt. Så etter at vi hadde vasket ble det sprayet på gift for å drepe de. I tillegg bar vi ut sengene, som også var fulle av "bed bugs" og egg, og madrassene og alle klærne, for å vaske og spraye de. Det var ekkelt å se hvor mye det var, og forferdelig å sette seg inn i hvordan det må være å legge seg å sove i noe sånt. Men nå er det fikset, for en stund. Det er nemlig slik at det ikke er skikkelig tak i husene, kun blikktak, og det er høyt oppe, også er det mursteinsvegger. I jentefløyen er det malte murvegger et par meter oppover, før det bare er murstein opp til taket, men i guttefløyen er det bare murstein, noe som betyr mange sprekker å gjemme seg i og legge egg i. Det sier seg selv at det under slike forhold er umulig å bli kvitt alle krypene. Så dette blir et nytt prosjekt; tak i husene hvor barna sover, tette sprekker i veggene og male. Planene er klare og nødvendige, det eneste som stopper er mangel på penger.

Latrinene er heller ikke noe særlig å bruke, eller være i nærheten av egentlig. Det er et lite trehus med tre små avlukker. Latrinen er rett og slett et hull i bakken, og den lukter virkelig ille. Det kan ikke engang sammenlignes med en utedo på en hytte i Norge. Det kryper hvite makker opp av hullet og på veggene og det kryr av fluer og andre innsekter der. Vi har brukt de en gang, og aldri mer. Men barna har jo ikke akkurat noe valg. De kan ikke holde seg til de er ferdig for dagen, slik vi kan, for de bor der og det er sånn de har det hjemme. Du hadde sikkert ikke syntes det var greit om hvite makker hadde kommet opp fra din do. Så det er ikke vanskelig å forstå at de ønsker seg nye, mer hygieniske, latriner.

Et av de hverdagslige gjøremålene her er, som i Norge, å vaske klær. Men det er ingen enkel prosess, vertfall ikke for en hviting som bare bruker vaskemaskin til vanlig. Vi prøvde oss på lakenvasking, men jeg tror ikke jentene som prøvde å lære oss var veldig imponert. For å si det sånn, vi var glad for at lakenene ble vasket i flere omganger, for jeg tror ikke vi gjorde mye nytte for oss. Men det var gøy å gjøre noe sammen med barna, ikke bare snakke eller leke. Det var fint å arbeide sammen med dem, og bli lært noe av dem. Det er sikkert ikke så ofte de får lære bort noe til andre jevnaldrende, så jeg håper det var like viktig for dem som for oss. Klærne blir vell så reine når de blir vasket for hånd, som de blir i en maskin, om ikke reinere. Men måten de vaskes på sliter veldig på klærne, og i tillegg må klærne vaskes veldig ofte på grunn av støv og skit. Og barn trenger jo ofte flere klesskift enn voksne. Dette gjør at mange av klærne er veldig slitte og ødelagte. Nå fikk de mye ?nytt? når vi kom ned, men det er mange barn og som sagt, det blir fort slitt.

Nå høres det kanskje ut som at barna har det helt fryktelig. Men det er ikke meningen, for det stemmer ikke. Alternativet hadde vært mye, mye verre. Og barna på barnehjemmet har det på alle måter bedre enn barna i landsbyen rundt. Om de ikke hadde vært på barnehjemmet hadde de mest sannsynlig vært gatebarn, og da hadde de ikke hatt noe som en gang minnet om en latrine eller en seng. Langt mindre skolegang og faste måltider. Så etter forholdene har barna det bra, og det sier de selv også. Jeg spurte en liten gutt som sto å så fasinert på meg når jeg skrev dette, om hvordan han hadde det på barnehjemmet, og da svarte han "good!".

Ikke spør hvorfor, men ikke en gang med raskt nok internett får jeg lagt ut bilder på bloggen. Kristine har gjort det på sin blogg, agapech.blogg. no. Facebook er mye greiere med meg, så der fikk jeg lagt ut. Der er det dessverre sånn av bare de jeg er facebookvenner med får se. Men, ikke vær redd for å legge meg til som venn, så skal jeg ordne det så fort jeg er på internett igjen! 

Og mamma og pappa, dere kan se gjennom Terje sin facebook. 

Har nå prøvd flere ganger å få lagt ut noen bilder fra turen, det er nemlig blitt ganske mange å velge mellom, men har desverre ikke lykkes med det. Internett er rett og slett for tregt. Det er jeg veldig lei meg for, for dere hadde fått en mye større opplevelse av det jeg skriver om dersom dere kunne sett noe av det samme som jeg ser. 

Jeg lover at jeg skal legge ut bilder så snart jeg kan, men det blir nok mest sansynlig ikke før jeg kommer hjem igjen til Norge 13. august.

Håper likevel dere liker bloggen, og fortsetter å lese. Kommentarer er alltid kjekt å få! 

Søndag morgen ble vi hentet på hotellet i Kampala. Vi var klare for safari, ferie og litt tid til å bare være turister! Selv om det var rart å reise fra barna og de ansatte på barnehjemmet, og selv om vi uten tvil kommer til å savne de mye, blir det ganske godt å komme seg litt vekk også. 

Kjøreturen tok ca syv timer, så den var lang. Men guiden vår, Daniel, er veldig hyggelig, og det var så utrolig fint landskap hele veien at tiden gikk ganske fort. Etter å ha kjørt inn i selve parken begynte vi å se oss rundt etter ville, eksotiske dyr. Vi så antiloper og villsvin, også - like ved veien sto det en fullvoksen elefant! Det kom veldig brått på oss så vi omtrent hoppet i setet da Daniel ropte: "Elephant!". Det var utrolig stilig.

Vi kom frem på hotellet i halv syv tiden. Det er veldig fint her, og det er et skikkelig bra hotell. Lodgen ligger på en høyde så vi kan se utover parken og elven. Vi ble møtt med en fantastisk solnedgang og ikke minst et villsvin som gresset i hagen. På vei tilbake til rommet etter middag oppdager vi at det går en flodhest i hagen. En flodhest. Hvem har en flodhest ruslende rundt i hagen liksom? Vi var litt forsiktige, for de er faktisk ganske farlige om de blir sinte, men vi sto bare noen meter unna. Det var helt vannvittig. 

Mandag morgen klokken 0615 stilte vi i resepsjonen for te og kaffe før vi kjørte ut i parken kl 0630. Da var det enda mørkt. Vi sto i bilen og så ut gjennom takluken. Det var spennende fra første sekund.

Det første dyret vi så var vortesvin. Det er noen rare dyr, og visstnok ganske skumle om du kommer for nærme. Så møtte vi på en flodhest som enda ikke hadde våknet da vi kom, men som tuslet forvirret bort når det plutselig sto tre biler rundt den. Men så, vi hadde nå kjørt et lite stykke og fremfor oss kunne vi se at flere biler hadde stoppet. Vi skjønte at det var noe å se der fremme. Det var løver, men de var ganske langt unna, og alt vi klarte å skimte i kikkerten var et vortesvin. Så mens de andre kjørte fornøyde av gårde igjen, sto vi litt undrende igjen. Hadde de bare lurt oss? Guiden vår, Daniel, var imidlertid sikker på at det var løver folk hadde sett. Han ropte noe til en vakt som kom gående, og som plutselig snudde, satte seg inn i bilen igjen og ba oss sette oss ned og være stille. Så kjøre han av veien og mot løvene, noe som absolutt ikke er lov og som han kunne fått stor bot for. Og der, 10-20 meter unna lå det to hunløver og en hanløve. Det var helt fantastisk. Daniel turte ikke bli der så mange sekundene før han kjørte tilbake igjen på veien, og med fare for 150 dollar i bot er det ganske forståelig. Det var uansett utrolig gøy å få se løver på såpass nært hold.

Vi kjørte i parken i tre og en halv time og på denne tiden så vi, i tillegg til løvene, mange elefanter, en bavian og noen andre småaper, mange av ugandas nasjonaldyr; Ugandian cob, flodhester, bøfler, waterbuck og afrikansk havørn. Det var kjempegøy, og ikke kjedelig et sekund av de timene vi kjørte. Herlig å gjøre noe annet, og få være litt turist.

På ettermiddagen var det tid for båttur på elven. Turen tok to timer og det var veldig gøy dette også. Det var mye mer avslappende enn å kjøre rundt, for en trengte ikke å være på vakt for å få øye på dyr hele tiden. Det var flodhester og bøfler langs vannkanten omtrent hele turen, i tillegg til at vi så noen elefantflokker og 5-6 krokodiller.

I dag, tirsdag, har vi gått i regnskogen på sjimpanseleting. Det var kjempespennende og det var helt uvirkelig å gå rundt i en regnskog. Det i seg selv var egentlig en stor nok opplevelse. At vi gikk rundt å så etter sjimpanser gjorde det hele fantastisk.. Regnskogen var utrolig vakker. Det var fuglesang, vakre sommerfugler, grønt over alt, og ikke minst; sjimpanser og apeskrik i det fjerne. Vi så noen få sjimpanser, en som var ganske nærme og noen et stykke unna. Det var veldig gøy. Vi gikk i ca fire timer og var godt fornøy når vi kom tilbake. 

Vi har sett mye av det som er mulig å se av dyr og natur her, bortsett fra leoparden som vi gjerne skulle ha sett. Men vi har storkost oss i luksusen her og er nå klare for et par dager i Kampala, hovedstaden i Uganda.

Det er litt rart å plutselig være på et ganske fint hotell, etter å ha arbeidet på et barnehjem i to uker og sett det fattigste som er. Samtidig er det litt godt å komme ut av "boblen". Vi har på en måte vært veldig isolert, uten å egentlig ha vært bevisst på det. Jeg tror det er veldig bra å få denne bevisstheten, for så å kunne reise tilbake igjen til barnehjemmet og kanskje se ting på en litt annen måte. Nå vet vi mer hva vi kommer til og jeg kan forberede meg på en helt annen måte enn når vi først kom hit. Også er det både kjekt og viktig å få sett flere sider av Uganda, og ikke bare nød.

Vi har den siste uken fått se noen av prosjektene som STAO arbeider med. Vi har besøkt foreldrene til noen av barna på barnehjemmet og gitt dem såpe og salt. Stort sett var dette enker som hadde flere barn de ikke klarte å forsørge. Vi har besøkt enker som bor i landsbyen rundt barnehjemmet og gitt dem såpe og salt. De viser en ufattelig takknemlighet for noe vi i Norge ser på som selvsagt å ha. Det er fantastisk. Vi nordmenn tar for mye for gitt.

Et av Stao sine prosjekter er en enkegruppe som lager og selger smykker av papir. Vi var en av dagene og besøkte denne gruppen for å se og lære hvordan de lager smykkene. Vi lærte begynnelsen av prosessen på å lage smykker, og det var kjempegøy! De ruller trekantede papirstrimler og limer det til slutt. Også skal disse kulene farges og lakkes. De blir kjempefine.

Vi har reist til en landsby for å dele ut salt og såpe til mennesker som ikke klarer å forsørge seg selv eller barna sine. Her møtte vi en gammel dame som virket veldig syk. Hun bodde i et lite hus med to trange rom. Når vi kom satt hun i sengen sin, den eneste plassen det egentlig var plass til å sitte. Nedenfor henne, på jordgulvet, lå det en liten jente på tre år inntullet i en jakke. Hun har malaria og er foreldreløs. Den gamle damen er bestemoren til jenten. De hadde ikke spist på tre dager da vi kom. Det er mange triste historier vi får høre nå vi går rundt og deler ut varer. Det er interessant å se hvordan noen likevel sitter med hodet hevet mens andre er tomme i blikket. Med en gang man mister håpet mister man også livsgleden og motet. De som fremdeles har håp, uansett hvor umulig situasjonen deres høres ut, mister ikke energien de har i seg heller. Det er utrolig å se hvor sterke mennesker kan være.

Det gøyeste vi har gjort til nå er å bygge hus til en av enkene i enkeprogrammet! Det vil si, vi har gjort ferdig første leirelag på to vegger. Det var veldig gøy å få være med på. Egentlig burde jeg vært hjemme, for jeg var syk, men jeg bare måtte delta på dette. Å lage slike leirehus er egentlig en ganske enkel prosess, vertfall når pinnene er satt opp på forhånd. Det gamle huset hennes hadde begynt å rase sammen og siden treverket var dårlig, var det ikke noe poeng i å bare reparere det. Men vi knuste leireveggene i det gamle huset og brukte disse steinene i byggingen av det nye. Vi la steinene mellom pinnene på det nye huset slik at leiren bare skulle fylle opp mellom dem.  Leiren ble laget ved at vi gravde hull i bakken, knuste jorden litt og helte vann over den oppgravde jorden. Så blandet vi og trakket i gjørme til den fikk riktig konsistens. Det var tungt arbeid! Når leiren var ferdig bokstavelig talt kastet vi den på huset, der vi hadde lagt steiner. Det føltes ikke akkurat som om vi bygde hus! Arbeidet gikk litt tregt, for afrikanere er veldig glad i pauser tror jeg. Men vi gjorde ferdig to vegger, og var fornøyd med det. Jeg synes det er fantastisk givende å få lov til å være med å bygge et hus! Det er virkelig å hjelpe noen som trenger det. Det føles godt og jeg er veldig glad for å få være med på dette.

Dette er de prosjektene vi har fått sett og deltatt på. Når vi ikke har gjort dette har vi vært på barnehjemmet og lekt og snakket med barna. Vanligvis blir vi hentet på hotellet klokken ni om morgenen, og kjørt til barnehjemmet. Vi er så der en liten stund før vi kjører til et av prosjektene. Vi har ønsket å gjøre dette på formiddagen, fordi da er de fleste barna på skolen. Det varierer hvor lang tid vi bruker på prosjektene, men vi er stort sett tilbake på barnehjemmet mellom ett og tre en gang. Da får vi lunsj av Grace, konen til Nelson. Hun lager veldig god mat, og veldig store porsjoner. Etter lunsj er vi på barnehjemmet og venter på at skolen skal bli ferdig kl fem, for å få være litt med barna. Det blir lange dager her, og det er mye som skjer. Men vi trives veldig godt alle sammen. Det gir meg mye krefter å være sammen med de som jobber på barnehjemmet og bare det å få være her. Det er helt fantastiske mennesker jeg er sammen med.

Det er et eventyr å være her, jeg føler meg veldig heldig! Jeg er heldig fordi jeg ble født i Norge, og ikke noen gang har gått sulten eller tørst lenge, jeg har alltid hatt alt jeg har trengt, og mer enn det. Også er jeg heldig fordi jeg har fått møte alle de herlige menneskene jeg har møtt i løpet av disse få ukene, og for all erfaringen og kunnskapen jeg har fått. Jeg er heldig fordi jeg nå har sett to helt ulike sider av det som faktisk er samme verden.

Akkurat nå er vi på safari, og innlegg om det kommer i morgen eller onsdag.

Mandag var Kristine og jeg med Sharon, Holyness, Simon og Johnson på fosterhjemsbesøk. Fosterhjem her er ikke det samme som fosterhjem i Norge. Definisjonen av et fosterhjem her, er at det er et hjem hvor STAO sørger for mat, såpe og annet nødvendig for barnet. Barnet trenger altså ikke bo borte fra foreldrene, men det er STAO som forsørger barnet fordi foreldrene ikke klarer det selv. 

Vi besøkte i dag en liten landsby med ca 50 fosterhjem. Det var det jævligste jeg har vært med på. Jeg har aldri sett eller forestilt meg slik nød og slike forhold som disse menneskene levde og bodde under. Det var virkelig slum. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive med ord hvordan det var. Men jeg kan prøve.

Vi kom til landsbyen for å levere en liten pakke med sukker og to såpestykker til hvert fosterbarn. Rundt oss flokket barna seg for å holde i oss og ta på oss. De var skitne, tynne og syke. Jeg har aldri hatt så lite lyst til å holde et barn i hånden. Jeg vet hvordan det høres ut, jeg vet at det er en grusom tanke. Men sånn følte jeg det. Jeg ville bare bort derifra. Bort fra elendigheten.

Husene de bodde i var veldig små. Jeg vet ikke en gang om man kan kalle det hus. De var lagd av pinner og leire, noen var av bare pinner.  Noen hadde seng, de fleste ikke. Det luktet ille. Samtlige voksne som hadde jobb, jobbet med å brygge øl. De fleste mennene vi så drakk på det lokale brygget. Damene vasket klær, lagde mat eller bare stod der. Barn bar på barn. Ingen lekte. Jeg så ikke et eneste barn leke. Joda, noen av de smilte og lo mot oss, men det var lite glede og se. Kanskje bortsett fra hos de som drakk.

Det er slike forhold mange av barna på barnehjemmet kommer fra. Foreldrene eller forsørgerne til fosterbarna vi besøkte i dag ønsker at barna skal få plass på barnehjemmet. Det sier noe om nøden. Å ønske at barnet sitt skal bo på et barnehjem er en ganske fremmed tanke i Norge.

Vi lever i to helt forskjellige verdener. Jeg er utrolig glad for å ha sett det jeg har sett i dag, men jeg føler meg helt tom. Det er umulig å ta innover seg hvordan disse menneskene har det.

Når jeg skriver dette sitter jeg i solen utenfor hotellet. Det er midt på dagen og deilig varmt. Det er søndag. 

Kristine og jeg har vært på gudstjeneste i dag. Den ble holdt i en av bygningene på barnehjemmet, og ble ledet av Pastor Nelson. Når jeg sier gudstjeneste tenker du kanskje på en gudstjeneste slik den er i Norge, det stemmer ikke. Det var noe ganske annerledes. Det vil si, selvsagt besto den av sang, preken og bønn, men det ble gjort på en helt annen måte enn i Norge. Det var ikke bare èn pastor og èn preken, det var flere, og de ble holdt med utrolig innlevelse og engasjement både fra pastoren og de som hørte på. Det var helt fantastisk å få være med på. Når det var musikk, danset, klappet og sang alle. Små og store. Og de viste veldig stor glede og takknemlighet til Gud. Det var veldig fint. Jeg satt og tenkte over hvordan mennesker som har det så vondt kan vise en slik hengivenhet, så stort håp og så mye glede. Jeg har vanskelig for å skjønne det.

Vi hadde jo ventet oss at Nelson kom til å presentere oss under gudstjenesten, og det gjorde han. Han fortalte om Kristine og om at det gode hun hadde gjort for ham og for barna. Vi ble rørt til tårer. Jeg er så stolt av henne og for alt hun har fått til. Nelson ba Kristine komme opp og si noen ord og etterpå var det min tur. Det var så rart, å stå fremfor minst 100 personer jeg aldri har møtt og snakke engelsk, det burde være en smule skummelt, men det var det ikke. Det var bare fint å stå der og kunne si takk for at jeg får være her.

De aller fleste barna på barnehjemmet går på skole.  Noen av barna går på skole i nærheten av barnehjemmet, mens andre blir undervist av en lærer på barnehjemmet. Bente, som arbeider som lærer i Norge, har fått i oppgave å undervise barna en time for dagen. En av dagene hjalp jeg til med dette. Det var en utrolig opplevelse. Den yngste klassen har barn under åtte år og Bente underviste dem i pluss og minus. Mange av barna kan ikke snakke engelsk, så det hele var litt håpløst og frustrerende, hun kunne like gjerne undervist på norsk. Men det var noen av dem som kunne engelsk. Når jeg gikk rundt i klasserommet for å se om de klarte oppgavene, snakket jeg med og hjalp en del av dem. Det var helt fantastisk å se hvordan ansiktene deres lyste opp når de skjønte noe. Jeg tror ikke de får ros og skryt så ofte. Denne typen omsorg blir naturlig nok prioritert etter fysiske behov, som mat. Med så få voksne, og så mange barn, er det bort i mot umulig å gi mye nok oppmuntring og støtte til alle. Det var en gutt som gjorde særlig inntrykk på meg. Først så jeg at han bare satt på benken sin uten å gjøre noe, han hadde ikke bok eller blyant. Jeg spurte om jeg skulle hjelpe ham og om han forsto, men han bare så ned og smilte eller lo. Jeg lurte på om han ikke forsto det jeg sa, men sidemannen kunne fortelle at det kunne han. Så jeg lot ham være i fred, med den tanken at han kanskje trenger litt tid på seg. Litt senere gikk jeg bort til ham igjen, og litt etter litt prøvde han seg frem helt til han klarte det. Han virkelig lyste når han fikk skryt og fikk det til. Det var en fantastisk følelse å lære bort noe til noen som har så lite.

Lørdag var vi et stykke utenfor barnehjemmet, på en lekeplass. Det var kjempegøy! Herlig å se barna leke og ha det gøy sammen. Kristine og jeg var med på lekene og koste oss skikkelig. Vi lekte ulike ringleker og konkurranser. I starten var det ugandiske leker som ble forklart på Luganda, så det var litt vanskelig å forstå. Men Ibrah (en gutt på barnehjemmet) hjalp og forklarte.

Det er så herlig og bare være med barna, leke med dem, ha dem på fanget og snakke med dem. Det er mange sterke historier som skjuler seg bak smilene til barna. Jeg snakket med en jente som hadde mistet begge foreldrene sine og hadde ønsket at hun også døde. Men hadde litt mer håp nå som pastor Nelson hadde tatt hun og broren inn. Hun var 13 år. Hva skal man si til sånt? Jeg er glad jeg tar den utdannelsen jeg tar. Kristine har hjulpet til med å snakke med alle barna for å lage en mappe om dem. Infoen de samler inn er blant annet bakgrunnshistorie. Det er så uforståelig at det som blir regnet som meget alvorlig i Norge omtrent er helt vanlig her. Samtidig kan jeg ikke skjønne at det blir lettere å miste foreldre og hjem, kun fordi det er vanlig.

Noen dager har Nelson kjørt tilbake til hotellet med oss før vi skulle og det er mange av barna som tydelig ønsker at vi skal være der mer enn vi er. Det gjør vondt. Jeg vil være med barna og snakke med dem, og jeg vet at de vil det samme. Disse barna trenger å ha folk de kan stole på og ha tillit til. De trenger at vi er forutsigbare. Men det er vi ikke nå, ikke når det blir sånn, og det gjør meg veldig vondt. Jeg kjenner at jeg trenger å være der, og barna trenger det. Jeg trenger at barna ser at vi er der og at vi ønsker å være der. Det gjør vondt å skuffe dem, når jeg vet at de har blitt skuffet mer enn nok i livet.

Nå her vi her, endelig!

Etter en lang reise, med mellomlandinger i Amsterdam og Nairobi, ankom vi Entebbe i Uganda ved midnatt 12. juli. Reisen så langt hadde gått greit, uten store problemer. Vi var fremme, nesten. Styreren og grunnleggeren av barnehjemmet, Pastor Nelson Lufafa, ventet på oss på flyplassen for å kjøre oss til hotellet. Han tok oss hjertelig imot og ønsket oss velkommen. I tillegg til Nelson ble vi mottatt Wycliff og en jente som tidligere har jobbet på barnehjemmet.

Etter en god del stabling og pressing av de ca 240 kiloene med bagasje vi hadde med oss, var vi på vei. Det var en trang tur. Vi stoppet i Kampala for at en ny bil skulle møte oss og frakte noe av bagasjen vår for oss. Det var lurt. Tiden gikk og vi kom oss ikke fra Kampala før klokken var ca to. Vi fikk beskjed om at turen til hotellet tok ca en time, det viser seg imidlertid at afrikanske timer er litt lengre enn norske, det var nemlig ganske mye mer enn en times kjøretur. I tillegg var den ene bilen tom for bensin, og ingen av bensinstasjonene vi stoppet på var åpne. Eller, de som jobbet der sov og kom ikke ut når vi tutet. Vi var kommet nesten til Jinja, da de gikk tom for bensin og heldigvis var det da en åpen bensinstasjon i nærheten. Så det ordnet seg.

Klokken fem, et døgn etter at vi sto på Flesland i Bergen, var vi endelig på plass på rommene våre og kunne legge oss.

Når vi så våknet, gjorde vi oss klare til å besøke barnehjemmet for første gang. Vi samlet sammen det meste av det vi hadde med til barnehjemmet av klær og leker, også var vi på vei. Og nå, når vi kjørte i dagslys og jeg faktisk kunne se hvordan det ser ut rundt meg, skjønte jeg at jeg faktisk er i Afrika. Alt-  menneskene, lukten og lydene av ukjente fugler og dyr - lager en stemning som er helt ulikt fra det norske. Det er fantastisk, og jeg liker det. Jinja er Ugandas nest største by, men er egentlig ikke det jeg vil forbinde med en storby. De røde jordveiene, syklistene midt i veien og mennesker som ikke stresser gir ikke akkurat assosiasjoner til Bergen eller Oslo. Før jeg reiste var jeg forberedt på at jeg skulle reagere på luktene rundt meg, men Uganda lukter faktisk godt.

Husene er av veldig ulik standard. Noen er lagd av pinner og leire, mens andre er fine murhus, og andre igjen er ganske ødelagte trehus med blikktak. Husene rundt barnehjemmet var stort sett kun leirehus, og det var ikke vanskelig å se at det var fattigere kår der enn midt i Jinja sentrum. Her fikk jeg assosiasjoner til reklamer Unicef og Redd barna. Sterke bilder.

Når vi ankom barnehjemmet ble vi møtt av en gjeng barn hvor den eldste maks kan ha vært syv år, tror jeg. De eldste barna var da på skolen. De sto samlet, litt sjenerte og ganske nysgjerrige. En etter en håndhilste vi på dem og de presenterte seg, noen mer trygt enn andre. De fleste smilte stort, mens noen av de så sjenert i bakken.

Onsdag var det mange flere barn på barnehjemmet. Når vi kom flokket de seg rundt oss og bare stod der og holdt i oss. Det var utrolig sterkt. De omtrent sloss om å få være borti oss. Også bare stod vi sånn lenge, og lot de holde i oss. Mange av barna er så små at de ikke kan engelsk, så vi kan ikke kommunisere med alle. Kun med smil. Og smil er det mange av.  Når de smiler, smiler de med hele seg.

Også en del av de eldre ungene var der da. Jeg snakket lenge med en gutt om forskjeller mellom Norge og Uganda, hva som er de store problemene i landene. I Uganda er det fattigdom, i Norge er det overvekt. Jeg tror ikke helt han klarte å skjønne det, og det er jo forståelig. Det var nesten litt pinlig å forklare at "i Norge har vi så mye mat at mange blir syke av det". Jeg fortalte han om klimaet i Norge, om snøen og om snøballkrig, snømenn og aking. Han så etter hvert ganske forvirret ut og spurte om ikke det var kaldt å kaste snø på hverandre, med så lite klær. Om Uganda fortale han om korrupsjon som gjorde at pengene aldri kom frem til de nederst i samfunnet, men at de som styrte landet har dyre dresser, fine biler og mye penger. Han var veldig takknemlig for Stao-giver. Uten dem ville mange av barna vært alene uten noe sted og bo eller dødd.

Jeg snakket også med en annen gutt, Ibrah. En herlig gutt med mye utstråling. Egentlig ganske flørtende. Han kalte meg sin nest beste venn, søtt. Han skal lære meg et av språkene her, Luganda, og jeg skal lære han norsk. Det blir interessant. Han hadde allerede pugget en god del ord jeg hadde skrevet ned tidligere i dag, så jeg burde vel egentlig pugget isteden for å skrive. Jeg tror ikke han kommer til å bli imponert over meg.

Kristine og jeg hjalp til med oppvasken etter frokosten. Det var egentlig en ganske grei jobb. Det var enkelt, samtidig som vi gjorde nytte for oss. Det føltes godt å hjelpe til. Litt ut på dagen begynte vi å sortere alle klærne vi har tatt med og dele dem ut. Barna kom inn en etter en og fikk en t-skjorte og en bukse. De fleste fikk et nytt antrekk. Det var egentlig en ganske merkelig opplevelse. Det burde gi en god følelse, men samtidig føltes det helt rart. Stå der og være den snille, som gir klær til de stakkars barna i Afrika, og bestemme hva de skal få ha på seg. Det var helt ubestemmelig. Men barna og de voksne var veldig takknemlige og egentlig ganske ydmyke. Det var rett og slett en merkelig opplevelse.

På vei til hjem igjen til hotellet kjørte vi forbi en motorsyklist som holdt på noe som var pakket inn i hvitt tøy. Nelson fortalte at det var et dødt barn som skulle gravlegges. Det er slik de frakter døde her, rett og slett fordi de ikke har biler å bruke. Det var veldig sterkt. Et dødt barn, pakket inn i hvitt tøy, som ble fraktet på motorsykkel. Det er store forskjeller her i verden.

Alle barna er veldig smilende mot oss. De viser en glede som jeg ikke har sett før. Men jeg har lagt merke til at denne gleden stort sett er rettet mot oss. Særlig de yngste barna, de under 8 år kanskje, er ikke alltid snille med hverandre. De eldste av dem tar grøten til yngste, de sloss og de viser lite omsorg for hverandre. Greit nok at barn ikke alltid har like mye empati for hverandre, men det blir så tydelig når et lite barn på 3 år har falt og sitter på bakken og gråter uten at noen, verken barn eller voksne, reagerer. Når jeg plukket henne opp og trøstet stoppet hun å gråte med en gang, og det var tydelig at en klem trengtes. De andre barna bare så på oss, litt uforstående kanskje. Jeg vet ikke. Men det som er helt tydelig er at barna her langt i fra får nok kroppskontakt. De trenger at noen gir dem omsorg, dessverre er det så få ressurser at de voksne nok ikke har kapasitet til å gi all den omsorgen barna trenger.  En tanke jeg har er at barna kanskje ikke klarer å forstå hvordan eller hvorfor de skal gjøre noen andre godt, fordi de opplever så lite av det selv. Når de aldri får kos selv, hvorfor skal de da gi kos når noen gråter. Også har de selv så mange udekkede behov at de ikke klarer å tenke på å dekke andre sine. Dette gjelder jo egentlig for oss også, er vi syke eller deprimerte klarer ikke vi heller alltid å se eller dekke andres behov like godt.

Det er mye å ta inn over seg. Men samtidig er det ikke energitappende heller. Ikke enda vertfall. Det er så mye som skjer hele tiden, så mye nytt, at jeg tror ikke jeg klarer å tenke over alt jeg ser og forstå det.

Dette ble et veldig langt innlegg, men det er så mye som skjer, så mye å fortelle. Jeg tror ikke alle innlegg blir like lange, men jeg håper dette gir et inntrykk av hvordan det er å være her.

Jeg proevde aa legge ut bilder, men nettet var for tregt. Skal proeve igjen senere.

Håper alt er bra med dere hjemme. Jeg har det fantastisk.

12. juli - om under en uke -  reiser jeg til Uganda for å arbeide på et barnehjem i en måned. I bloggen vil jeg fortelle om det som skjer og slik dele opplevelsene mine med familie, venner og andre interesserte. 

Jeg reiser sammen med min kjære venninne Kristine, hennes mor Bente og broren Thomas. Kristine og moren er med på å drive organisasjonen STAO-giver, som støtter organisasjonen STAO som driver barnehjemmet vi skal til. Er du interessert kan du lese mer om STAO-giver på http://staogiver.no/ . Har du lyst og mulighet kan du donere et beløp, alt hjelper og ALT som blir donert går direkte til barnehjemmet!

Barnehjemmet ligger i landsbyen Mafubira, nær byen Jinja i Uganda. Det bor ca 80 barn der som alle er foreldreløse. Noen har HIV/AIDS og noen er tidligere barnesoldater.

Jeg aner lite om hva som venter meg på denne turen. Det jeg vet er at jeg skal hjelpe til og arbeide på barnehjemmet,  jeg vet også at det kommer til å bli veldig spennende og innholdsrikt. Jeg gleder meg(!) - og gruer meg kanskje bittelitt, eller kanskje spent er mer riktig å si at jeg er. 

I tillegg til å være på barnehjemmet skal vi på safari i fire dager i Queen Elizabeth National Park. Jeg gleder meg som en unge og håper vi er heldige og får se både sjimpanser, løver, elefanter, krokodiller, flodhester og andre eksotiske dyr.

Hvordan internett-tilgangen er der jeg skal bo vet jeg ikke, men jeg håper jeg får mulighet til å oppdatere bloggen jevnlig. Planen er å ta bilder i mengdevis, og noen vil helt sikkert bli lagt ut her.

Neste innlegg blir fra Uganda -  snakkes der!